Skip to the content

Alisa Ganieva og russisk historieforståelse

Tom Grimbert/Unsplash

Mens ideologi og propaganda under sovjettiden rettet seg mot fremtiden og mot drømmen om sosialismens endelige seier, er det nå den ærerike fortiden som inntar rollen som symbolsk kapital hos makthaverne.

Av Ingunn Lunde, professor i russisk

«Det er hardt for en forfatter å konkurrere med virkeligheten – den er mer absurd enn alt du kan forestille deg», sa nylig forfatteren Alisa Ganieva.

Mens russiske forfatterne på 1990-tallet i liten grad deltok i samfunnsdebatten – særlig om man sammenlikner med både sovjettiden og 1800-tallet – er både forfattere og tekster blitt mer politisk og samfunnsmessig engasjert i de seneste tiårene. En av disse forfatterne er Alisa Ganieva, som i en alder av 34 alt har gitt ut fire romaner. Selv om hun er del av en politisk dreining i russisk litteratur, skiller hun seg likevel ut blant samtidsforfattere.  Der historiske romaner eller fremtidsutopier er blitt en yndet sjanger for å øve samfunns- eller maktkritikk og for å skape nasjonalistisk og patriotisk ladet litteratur, fokuserer Ganieva konsekvent på dagens Russland, og på sin egen bakgrunn fra Dagestan i Nordkaukasus.

Siden 2003 har Ganieva bodd og arbeidet i Moskva. Ved siden av å være skjønnlitterær forfatter, er hun kritiker, redaktør, essayist og litteraturformidler. Hun er også menneskerettighetsaktivist, holder foredrag verden rundt og deltar i debatter og demonstrasjoner i hjemlandet.

Ganieva debuterte i 2010 med Salam, Dalgat!,  en samling tekster om dagestansk byungdom, utgitt under det mannlige pseudonymet Gulla Khiratsjev. Boken ble belønnet med Debut-prisen for unge forfattere og først under prisutdelingen ble forfatterens rette identitet kjent.

I 2012 kom romanen Festenes berg. Her møter vi Sjamil, en ung, arbeidsløs dagestaner, som prøver seg som journalist i et urolig og splittet Dagestan. Rykter om en russisk mur som er under bygging aktualiserer grensespørsmål og pro-islamske trusler. Sentralt står også skildringen av religiøst og etnisk mangfold, som sammen med sosial nød, korrupsjon og allment forfall tegner et dystert, men levende tidsbilde fra Nordkaukasus.

I 2015 fulgte så Brudgom og brud. Romanen forteller om Marat og Patja, to unge dagestanere som begge er vendt tilbake til landsbyen sin etter lengre opphold i Moskva. En intens kjærlighetsfortelling utspiller seg på en bakgrunn av kulturelle, etniske og språklige møter og kollisjoner, der den urbane, russiske metropolatmosfæren møter et Dagestan splittet mellom tradisjon og moderne liv.

I sin siste roman, Krenkede følelser (2018), vender Ganieva blikket bort fra Dagestan og ut i den russiske provinsen. I denne romanen kommer Ganieva enda tydeligere enn før inn på brennbare politiske temaer.

La oss se litt nærmere på ett av dem, den aktuelle russiske minneskulturen og historiepolitikken. I en opprivende scene i romanen blir en av de sentrale personene, enken etter en myrdet embedsmann, utsatt for en uannonsert husundersøkelse. Hun er rektor på en skole og mistenkt som medsammensvoren til en av skolens lærere, som er arrestert, beskyldt for historieforfalskning. I en skoleforestilling har han fremstilt Molotov-Ribbentrop-avtalen av 1939 (også kjent som Hitler-Stalin-pakten) som «kriminell» og «en feiltakelse».

Det hemmelige tillegget i Molotov-Ribbentrop-avtalen delte store deler av Øst-Europa i tyske og sovjetiske interessesfærer. I Russland var den offentlige anerkjennelsen i 1989 av dette tillegget et høydepunkt i glasnost-æraen. I dokumentet fra Folkekongressen het det dengang at «en erkjennelse av den kompliserte og motsetningsfylte fortiden er del av perestrojkaprosessen».

I dag har historiepolitikken i Russland tatt andre veier. Særlig fra 2000-tallet har vi sett et klart skifte i den offisielle holdningen til fortiden, med en rekke statlige initiativer for å formulere en ny, autoritativ historieforståelse.

I 2009 nedsatte president Dmitrij Medvedev en kommisjon som skulle motarbeide forsøk på å forfalske historien «på bekostning av Russlands interesser», en kommisjon som var i virksomhet til 2012.

I 2013 lanserte president Putin ideen om et «enhetlig læreverk i historie» for skolen, en historiefremstilling som skulle være fri for ambivalenser. Ideen var et svar på en rekke kontroverser det foregående tiåret om ulike historiebøker til bruk i skolen og deres fremstilling av Russlands totalitære fortid.

Debattene hadde nådd et klimaks da en ny serie lærebøker for skolen ble publisert i 2007. Bøkene la vekt på «positive resultater» og «nødvendige tiltak» og fortiet eller bagatelliserte ofrene for stalintidens forbrytelser.

Responsen på disse læreverkene fra historiemiljøer, journalister og samfunnsvitere var i høyeste grad blandet og favnet fra aktiv støtte til åpne protestbrev. Etter noen års arbeid med prosjektet «enhetlig læreverk i historie» har man nå falt ned på en ny, felles «historisk-kulturell standard», som skal danne grunnlaget for nye læreverk i flere fag og «gjøre slutt på de urimelige intellektuelle stridighetene fra 1990-tallet, den meningsløse ‘mangfoldighet’ i oppfatninger av landets historie og de påtrengende ideologiserte fortolkninger av de viktigste historiske hendelsene», slik kulturminister Vladimir Medinskij uttrykte seg i sakens anledning.

Stikkordene for den statlige minnespolitikken er nettopp ikke mangfoldet i oppfatninger eller ulike fortolkninger, men ideer om kontinuitet, stabilitet, enhet og forsoning. Et av de grelleste eksempler er den bredt anlagte, multimediale utstillingsparken Russland – min historie. Her fremstilles historien gjennomgående uten tvetydigheter, med enkle sannheter som fremhever positive utviklingstrekk for Russland og nedtoner, fortier eller bagatelliserer fortidens mørke sider.

Dette kommer ikke minst til uttrykk i minnet om andre verdenskrig, som inntar en sentral rolle både i utstillingsparken og i dagens minnespolitikk forøvrig. Heroiske fortellinger om seier og triumf overskygger ikke bare offer og lidelse, men også mer uavklarte og komplekse sider ved krigens historiske forløp og sentrale aktører.

Et eksempel på dette er scenen vi nettopp kikket på i Ganievas siste roman der det henvises det til paragraf 354 i den russiske straffeloven – et tillegg fra 2014 – som forbyr «bevisst spredning av falsk informasjon om Sovjetunionens rolle under andre verdenskrig». Loven er en av en rekke nyere lover som innskrenker ytrings- og forsamlingsfriheten i Russland. Felles for disse og mange andre nyere lover er at de er vagt formulert og kan anvendes i mange anledninger, slik også Ganievas roman gir oss eksempler på.

Mange av dagens russiske forfattere ytrer seg, både i og utenfor kunsten, om temaer som nasjonal identitet, historie og tradisjon, politikk og samfunnsliv. Når kunsten griper fatt i disse temaene, blir refleksjonsrommet ofte større enn i den offentlige debatten. Slik blir litteraturen en viktig arena for samfunnsdebatt i en medievirkelighet under stadig større press. Og kanskje «konkurrerer» den ikke bare med virkeligheten, med Ganievas ord, men utvider fortolkningsspekteret – slik at vi kan se virkeligheten med nye øyne.

Del Innhald